New York Marathon 2013

En fiks ide

Det begynte som en innfall på en av de ukentlige langkjøringene på Håkøya utenfor Tromsø i juni.  Ja!  Hvorfor ikke?  Klart vi kunne dra til New York Marathon i år.  Klart vi kunne besøke løpernes Mekka.  Vi fikk med oss en løper til og ble en trio fra Tromsø som satte oss på flyet tidlig fredag 1. november.  I mellomtida hadde vi samlet inn litt penger fra det lokale næringsliv til SOS barnebyer, trykt opp noen T-skjorter og stilt opp i lokalpressen. Vi endte opp med et alternativ der alt blir ordnet av en turarrangør: kanskje litt dyrt, men eneste måten å få tak i billetter på så kort varsel. Hotellet hadde perfekt beliggenhet like ved målpassering på vestsiden av Central Park.

maraton

Tre forventningsfulle løpere: Erik Boye, Ørjan Jensen Ervik, Robin Martinsen Iversen Foto: Rune Robertsen

Inn for landing…

Som ved alle pilgrimsreiser var ting godt organisert.  Vi ble møtt på flyplassen og kjørt rett til Expo’en og hentet startnummeret, og så videre til hotellet.  Det hadde vært en ulykke i en av tunnelene så trafikken gikk ekstra tregt, men det kunne jo ikke turarrangøren gjøre noe med. Dagen etterpå dro vi på en felles løpetur i Central Park med innlagt stopp med guide.  På lørdagen var det tid for litt fotosafari i nedre deler av Manhatten.  Fotografering og storbyer går veldig bra sammen for meg.  Jeg vandret downtown nedover Broadway Avenue og endte opp i Greenwich Village.  Fantastisk folkeliv på en lørdags ettermiddag.  En perfekt oppladning til maratonsøndagen ble avsluttet med middag med gutta på en restaurant i nærheten av hotellet. foto Løpsdagen startet veldig tidlig, dvs. klokka 5 på morgenen lokal tid, men siden vi hadde 6 timer å gå på fra norsk tid, så var vi uforskammet opplagte.  Vi ble hentet i buss klokka 6 og kjørt ut til den enorme startlandsbyen på Staten Island.  Alt var ekstremt velorganisert i fire forskjellige farger og startbåser (corrals).  Vi fikk både bagels, kaffe, vann og powerbars.

Neshorn

Fotosafari downtown

2013-11-01 22.31.49

Utdeling av startnummer var ekstremt godt organisert

Come on Pilgrim!

These vagabond shoes are longing to stray…

Starten var som en trang fødsel og man fikk følelsen av å være med i en gigantisk gnuflokk på 50 000 dyr, men etter å ha passert den 1300 meter lange brua ble det litt mer armslag.  De første to milene var preget av et fantastisk folkeliv langs løypa og mye siksak løping, oppbremsninger.  Brooklyn var fantastisk.  Pulsen var lav og pusten var rolig, og det hele virket for godt til å være sant.  Og det var det.  Jeg lå an til 3.25 etter 25 mil.  Etter 3 mil kjente jeg det første rykket i baklåret etter å ha kuttet en sving og hoppet opp på fortauet.  Krampe!  Jeg prøvde å løpe med vekt på høyrefoten som fremdeles virket bra, men etter en kort stund fikk jeg krampe bak i høyre lår også. Da var det bare snakk om å fullføre med stil.  Prøve å komme under pers.  Det klarte jeg! 3.38.30  Å løpe med krampe i New York er som å få en lapdance hos en levende kaktus: smertefullt og en unik opplevelse på samme tid. Og da jeg passerte målstreken opplevde jeg en merkelig blanding av  sinne, eufori og gråt, total utmattelse og samtidig lettelse over å ha klart målet.

2013-11-10 12.11.34

2013-11-05 02.10.29

Tilbake på hotellrommet og det gikk opp for meg at jeg hadde gjort det bra til tross for krampene

2013-11-05 02.51.52

Robin, Erik og Ørjan fra Tromsø poserer med medaljer.

If I can make it there….

Kvelden ble tilbrakt på en seiersfest på en roterende Skybar i the Merriot-building høyt over Times Square.  Det ble en sein kveld.  Nye drømmer tok etter hvert form.  One down, five to go.  World Major Marathons. Tokyo, Berlin, London, Chicago og Boston.  Løpefakta fikk ble lastet opp.  Her finner du the hard facts.  De hjemme kunne følge løpet på en egen applikasjon for løpet. Men viktigst er at å løpe i New York har blitt en fantastisk minne.  Det er verdt alle pengene og treninga.  Her er en artikkel som sto i avisa da av kom hjem på onsdagen.  Tommelen opp for New York:  I love you!

1393577_10151940370793324_1996800119_n

2013-11-05 09.37.57744451-1022-0022s

Publisert i Løpeblogg | Legg igjen en kommentar

Oslo helmaraton 2013

Ikke helt fornøyd

Det kan være vanskelig å skrive et innlegg når man er sånn mellomfornøyd. Målet var å forbedre tida fra i fjor og helst komme under 3.30.  Men det var tydelig litt overmodig akkurat denne dagen.  Jeg har hatt virus i kroppen i 3 – 4 uker og ikke helt klart å blitt kvitt det.  Selve løpet var preget av en sterk positiv splitt, dvs. jeg sprang med fartsholderen på 3.30 fram til 30 km, så var det slutt på moroa.  Hvilepulsen på morran var 63 – 64, noe som er mye til å være meg.  Men nok unnskyldninger: Resultatet ble 3.44.04 mot fjorårets 3.42.50.  Gamblingen var mislykket og tallenes tale klar.  Det er også, paradoksalt nok,  en mer positiv opplevelse å løpe med negativ splitt, noe som sikkert de andre fra klubben kan si seg enig i.  Her er gjengen:

1374733_10151588862681436_2062837306_n

 

Sette ting i perspektiv

Jeg har da tross alt sprunget 4 helmaraton på 2 år og tre av dem godt under 4 timer.  I tillegg startet jeg å løpe i april 2011 da jeg var 44 år gammel og 93 kg.  Mye har skjedd siden den gang.  Man måsta jamføra!  Så når den første skuffelsen hadde gitt seg, så kom det gode humøret og motivasjonen til å ta fatt på den neste seks ukene med trening fram mot New York Marathon 3. november.

923394_10151607939586759_571430481_n

 

Nytt av året

Det er merkelig hvor mye glede klubbens heiagjeng betydde for oss som pinte oss gjennom den lengste distansen….  jeg fikk frysninger i mange hundre meter etterpå, enten det var gjengen på Egertorget eller noe som hang ut av en balkong ved rett over Grand hotell.  Det skaper løpeglede.  Festmiddagen på hotellet var også euforisk, selv om det var mange av oss som var slitne.  I fjor løp jeg ganske alene, men få andre fra klubben.  Kontrasten til årets løpefest var stor…. Blått er rått.  Northern Runners er en spesiell klubb!

1234572_10151928974546189_760340863_n

 

Start spreading the news
I am leaving today
I want to be a part of it
New York, New York

These vagabond shoes
They are longing to stray
Right through the very heart of it
New York, New York

I want to wake up in that city
That doesn’t sleep
And find I’m king of the hill
Top of the heap

My little town blues
They are melting away
I gonna make a brand new start of it
In old New York

If I can make it there
I’ll make it anywhere
It’s up to you
New York, New York

 

NEW YORK CITY MARATHON

 

 

Publisert i Løpeblogg | 2 kommentarer

Oslo helmaraton for andre gang

1185810_10151540891276759_892970552_nOslo maraton revisited

Det nærmer seg høstens store eventyr i hovedstaden.  Jeg skal løpe helmaraton på nytt.  Målet er å forbedre tida fra i fjor, men oppladningen har ikke vært optimal med sykdom og manglende systematisk trening.  Målet er å henge med fartsholderen for 3.30, men treningen har vist at pulsen kommer farlig høyt når jeg løper i underkant av 5 minutter pr. kilometer.  Jeg vet godt at man straffes hardt på maratondistansen hvis man løper for fort i første del av løpet, samtidig vil jeg jo gjerne setter personlig rekord og vise framgang i forhold til tida i fjor.  Grunnen til at jeg gambler på sub3.30 er at jeg har en ny mulighet 3. november i New York.  Hvis jeg skulle gå på en smell, så kan jeg rette det opp i The Big Apple.

994602_10151601740666759_2101033853_n

Hvordan tenker jeg før løpet?

Jeg har kjøpt nye sko: Adidas Adios 2 som jeg har fått testet ut på noen langkjøringer og er fornøyd med.  Jeg går opp en størrelse fra 45 til 46 siden foten min utvider seg i løpet av distansen.  Værmeldinga ser bra ut, kanskje litt kaldt, 8 – 9 grader på morran, men viktigere er at det er lite vind.  Løpet starter litt tidligere kl 0940.  Jeg må tydeligvis ha med bøff og tynne hansker.  Det er viktig å ha gode rutiner: spise god frokost kl. 07, drikke kaffe, komme seg på toalettet, huske plaster på brystvortene, vaselin på utsatte plasser og gel/drikke på plass til løpet.  Jeg henter startnummeret tidlig etter frokosten, så blir det vel bilde med klubben Northern Runners som stiller med 6 – 7 løpere på maratondistansen.  Jeg håper vi kan løpe sammen store deler av løpet.  Det motiverer mye.  Jeg har tenkt litt teknikk og rytme.  Det er viktige å holde tempoet oppe.  Finne et mantra som kan justere rytmen.  En annen ting er å forberede seg mentalt på bakkene.  Jeg har valgt å telle meg opp bakkene og puste tyngre og mer aktivt, og presse på i nedoverbakkene.  En annen ting har jeg har planer om å endre litt teknikk etter ca. 33 km.  Ta lengre steg og rulle mer på steget, slik at man får variasjon.  Jeg er litt usikker på denne fasen i løpet.  Hva skjer hvis fartsholderen løper fra meg her?  Eller hvis jeg ikke klarer å holde følge med gjengen?  Hvordan skal jeg tenke?  Det kan være lurt å forberede seg mentalt på dette.  I fjor tenkte jeg bare: Jeg er en maskin!  Jeg er en maskin!

Start-bue-med-BMW-930x375

Vemodig og trist

I fjor på denne tida hadde jeg kona mi å reise fra og komme tilbake til.  Nå er det over 8 måneder siden hun døde av kreft.  Hun kommer nok til å være i tankene mine.  Vi traff hverandre i Oslo i 1990 mens vi begge studerte.  Mange av gatene og stedene vekker minner fra første halvdelen av 1990-tallet.  Jeg startet å løpe i april 2011 og til våren er det kun tre år med løping.  Da vil jeg ha gjennomført minst 5 helmaraton.  Distansen fascinerer meg.  Et langtidsmål for meg er å komme under 3 timer på distansen etter hvert.  Kanskje før jeg fyller 50 år.  Men starten på dette vil alltid være knyttet til å takle kreftsykdommen.

Her er fjorårets blogginnlegg: https://solvreven.wordpress.com/2012/09/24/a-laere-pa-den-harde-maten/

Publisert i Løpeblogg | 1 kommentar

Løping gjennom sykdom og sorg

En emosjonell ventil

Ett og et halvt år etter at hun fikk den alvorlige kreftdiagnosen døde kona mi i januar 2013.  Det har vært to harde år med mye smerter for henne både i forkant av diagnosen og hele det grusomme forløpet.  I april 2011 begynte jeg å løpe.  Da var allerede kona mi veldig syk uten at legene klarte å oppdage årsaken til smertene.  Jeg begynte raskt og delta i løp.  Og gjennom disse to årene har medaljene samlet seg opp. I 2012 sprang jeg to helmaraton: Midnight Sun Marathon i Tromsø og Oslo maraton. Ellers har jeg deltatt to sesonger med Tromsø-karusellen, som er 16 mosjonsløp i nærområdet.  To ganger jeg har jeg løpet  Polar night half marathon i Tromsø.  Men det viktigste var at man fant løpevenner og begynte å trene sosialt.  Northern Runners som har hovedbase i Tromsø ble et viktig sosialt nettverk som meg gjennom sykdommen og senere i sorgen.  Jeg har fått noen gode venner der som treffes utenom løpinga også. Men det er først og fremst løpinga som har fungert som en emosjonell ventil og har hatt en slags stabiliserende effekt på psyken.  Jeg anbefaler andre pårørende til kreftpasienter å prøve dette.  Det er en lang og seig sykdom som krever målrettede og utholdende pårørende.  Jeg må understreke at dette ikke er noen slags erstatning for terapi eller andre konstruktive samtaler med Kreftforeningen eller psykologer. Men for meg har det vært viktig for å holde hodet over vannet og finne styrke til å skape gode dager for kona mi og familien i sykdomsperioden.

Medaljer for løping mellom juni 2011 og januar 2013

Medaljer for løping mellom juni 2011 og januar 2013

En lang motbakke

Det har vært en lang og kupert reise gjennom et landskap som har vekslet med årstider og ekstreme værforhold.  Alt fra trening i slaps en novemberkveld til lyse kvelder i midnattsol der fjorden ligger speilblank.  Man kommer virkelig nær inn på elementene: Nordlyset, snøstormen, sommerregnet, motvinden, høstløvet, stjernehimmelen, midnattsola som speiler seg i havet, alle det flotte blåtonene på himmelen i mørketida.  Ting som man ikke legger merke til når man sitter i en bil eller står og svetter på en mølle på et treningsstudio.  Og denne reisen byr jo på både motgang og medgang: skader, tilbakeslag og skuffelser.  Sykdomsforløpet har også denne nyanserte utviklinga.  Men hvis jeg får tenkt meg litt om så minner det mer om motbakkeløp eller ultramaraton i fjellene.  Kona var en fighter og på tross av de stadige bratte motbakkene, klarte hun å holde håpet oppe og skape små lommer av lys og glede i all motgangen.  Hun har blogget om kreftsykdommen:  I det syke hjørnet.  Ofte satt hun hjemme og skrev, mens jeg var ute og løp.  Hun oppmuntret meg og så den positive effekten løping hadde, indirekte for hele familien.  Det er jeg takknemlig for.

A Northern Runner

Motlys og gode dager

Vi i Northern Runners har en slagord: Share the movement. Det ligger en sosial tankegang bak og vi vil skape løpeglede på alle nivå. Det viktige er å utfordre sine egne grenser og oppleve flyt i løpinga.  Gjennom sykdomsforløpet handlet det også om å skape motlys, små lommer av glede:  Vi reiste på tur til London i fem dager mai 2012.  De var på Skiathos i Hellas på ferie i august 2012.  Vi klarte å lage sosiale kvelder med venner og vin, feire burdager, julaften og nyttårsaften uten å snakke for mye sykdom.  Det er lyse minner som vi kunne ta med oss videre inn i sorgen.  Selv om man har fått en «dødsdom» fra legene, så kan man oppleve og skape mange gode dager i den tida som er igjen.  Livet er jo i utgangspunket avgrenset.  Det ble bare mer konsentert og det ble klarere hva man vil bruke den dyrebare tida si på.  Og i mi bok er det bedre å ha samtaler med venner, enn å se på samtaler på TV (jfr. Skavlan).  Det er bedre å løpe sammen med venner, enn å sitte og se på TV-sport (vintersport og fotball).  Det er bedre å være aktiv enn passiv.  Løping handler for meg om å være sosial, skape løpeglede og flyt gjennom midnattsola og mørketid.  Det handler om å utfordre seg selv og aldri gi opp.  Det handler om å bygge opp styrke til å kunne takle motbakker og motgang i livet.

Løpeglede ved å lykkes med et løpsopplegg

Publisert i Løpeblogg | 3 kommentarer

Å lære på den harde måten

For å vri litt på et sitat fra en kjent filosof:  Livet løpes forlengs og tenkes baklengs.  Noen ganger trenger man å kjenne ting på kroppen før man kan lære.  I pedagogikken heter en retning: Learning by doing.  Den følgende bloggartikkelen er et resultat av Learning by running.

I tenkeboksen

Etter Midnight Sun Marathon 30. juni 2012 var jeg egentlig skuffet over meg selv.  Jeg hadde fullført min første maraton, men det føltes ikke godt.  Jeg hadde gjort alle nybegynnerfeilene:  Det var enten noe galt med nedtrappingen til løpet, med inntak av drikke og næring, eller med tempoet som ble for høyt i starten og man kan godt si at jeg var naiv i forhold til lengden og energien som kreves på slutten av løpet.  Jeg gikk i tenkeboksen og bestemte meg for å prøve en ny maraton til høsten og ganske tidlig bestemte jeg meg for Oslo maraton.  Jeg skulle lære av feilene mine og ta revansj.    Jeg var selvfølgelig fornøyd med å ha fullført, men jeg lå og skalv i fem timer etter jeg kom i mål og kroppen var ikke god før en uke etter. Tida var skuffende i forhold til målsetningen.  Det førte også til at jeg sluttet å blogge. Det står i kontrast til hvordan jeg føler meg nå og lysten til å blogge har vendt tilbake.  Jeg var helt super dagen etterpå og vandret rundt i Oslos gater på søndagen med et smil.  Tida på Midnight Sun marathon i Tromsø var 4.17., mens jeg på Oslo maraton løp på 3.42.50  Jeg trente mindre i forkant av det siste løpet siden jeg var skadet i store deler av august.  Det var stor usikkerhet knyttet til om jeg ville klare det under 4 timer.  Men 30. august var hamstringsskaden borte og jeg meldte meg på hovedstadens store løpehappening 22. september.

oslo maraton logo

Å finne rett tempo og sjekke puls

14 dager før bestemte jeg meg for en test for å finne det rette tempoet.   Jeg løper først i ett løp; Håkøya halvmaraton tidlig på dagen (1.40), og så løp jeg det samme løpet på kvelden (1.58) , dvs tilsammen 3.38.  Den nærmeste fartsholderen blir dermed 3.45.  Ved hjelp av denne knallharde dagen fant jeg tempoet mitt.  Da selve løpet startet i Oslo opplevdes tempoet i begynnelsen for lett og pulsen for lav, men etter 32 km skjønte jeg poenget.  Da startet den mentale kampen for å holde det samme tempoet og pulsen steg over terskelnivå.  Etter 40 km var kampen over og de siste to kilometrene var en nytelse da det gikk opp for meg at det kom til å holde helt inn.

  • Her er oversikt fra Polar personal trainer for MSM helmaraton 30.6.12
  • Her finner du oversikten fra Oslo helmaraton 22.9.12
  • PS.  Begge gangene stopper jeg klokka for seint… så tida stemmer ikke helt. Du kan klikke på Autolaps for oversikt over hver enkelt kilometer.

På MSM var opplevelsen av løpsutviklingen motsatt. Det jeg legger merke til er at når melkesyra først har fått feste i beinmusklaturen så er det vanskelig å bli kvitt den.  Det var umulig for meg å øke tempoet igjen.  Det kan jo også har sammenheng med næringsinntaket senere i løpet.  I det første løpet er jeg godt over terskel allerede etter 16 km, mens i det andre løpet er jeg ikke over anaerob terskel før etter 31 km.  Og da kom aldri den samme utmattelsen. En annen tydelig forskjell er at første løp er med veldig positiv split, mens det andre løpet har en jevn fart med rask slutt.

Mat og drikke under løpet

Jeg snakket med erfarne folk om inntak av næring og drikke, og fant ut at de var svært forskjellige.  Jeg måtte prøve å finne mitt eget opplegg basert på egne erfaringer.  Tabben fra MSM skulle ikke gjenta seg.  Magen min tålte ikke et helt glass med Powerade, jeg trengte en annen sportsdrikk og jeg hadde behov for små slurker og oftere.  Løsningen ble en Camelbak classic 2 l fylt med to flasker YT sportsdrikk med appelsinsmak.  Jeg eksperimenterte med forskjellige typer gel og mat.  Den vanlige gel (til for eks. Maxim) ble altfor søt og kvalmende.  Nøttebarer la seg i magen og ga litt magesmerter.  Svaret var et tips fra en mer erfaren løper: Driv+ gel, mer tyntflytende og ikke så søtt.  Jeg prøvde den på den siste halvmaraton og den siste mila jeg løp.  Det fungerte perfekt.

  • To flaske med YT – tilsammen 66 ml.  Jeg hadde planer om å drikke litt vann fra stasjonene, men siden det var så kaldt, hadde jeg ikke behov for  det.
  • Drikkesekken fra Camelbak veier 190 gram.  Ingen problemer.
  • 12 geltuber med 20 ml Driv+, en tube for hver tredje km.
  • En High Energy sjokolade.  (ble ikke spist før etter løpet)
  • En solid frokost kl. 07.  Løpet startet 10.25
  • 2 bokser YT restitusjonsdrikke, kakao til etter løpet.

På MSM hadde jeg med meg to barer.  Jeg var avhengig av å drikke hver femte kilometer og måtte time spisinga av disse to før drikkestasjonene.  Den første ved 10 km og den andre ved 20 km.  Deretter var planen å spise banan ved stasjonene.  Det fungerte ikke å drikke et glass Powerade og et glass vann og spise i forkant.  Det ble for mye på en gang og ga magesmerter.  Magesmertene fortsette ut i løpet og jeg klarte ikke å få i meg mer kvalmende Powerade og heller ikke bananer, så da var løpet kjørt.  Opplegget var med andre ord mislykket.

Nedtrapping 14 dager før løpene

Når det gjelder nedtrappingen til selve løpet, så kan vi sammenligne:

MSM 30.6:

Dag 14: 7,2 km terreng  sone 3

Dag 13: 6 km terreng sone 2

Dag 12: 5 km terreng sone 2

Dag 10: 17 km asfalt sone 3/4

Dag 8: 7 km asfalt bakke sone 4

Dag 7: 3 km terreng motbakke sone

Dag 6: 10 km asfalt kupert sone 3

Dag 4: 15 km asfalt sone 3

Dag 3: 8 km terreng sone 2

Dag 2 og 1: hvile

PS.  Jeg opererer med Polar sine intensitetssoner, ikke Olympiatoppen.

Oslo maraton 22.9 – nedtrapping

Dag 13: To halvmaraton asfalt. Først sone 4/5 (1,40)offisielt løp.  Så  sone 3 (1.58)

Dag 11: 10 km asfalt sone 2

Dag 9: 10 km asfalt sone 4 (44 min!)

Dag 7: 7 km intervall

Dag 3:  Fottur i fjellet 2 timer.

Dag 2: 10 km asfalt sone 3

Dag 1: Hvile

Jeg er fremdeles litt usikker på hvilke konklusjoner jeg bør trekke når det gjelder nedtrapping.  Kanskje kommer jeg tilbake til dette i kommentarfeltet.

Andre faktorer

Jeg brukte Saucony Mirage 2 på MSM, mens jeg brukte Adidas adizero Feather 2 på Oslo maraton.  Det jeg kan si er at Adidasskoen gir bedre støtte og demping på slutten  av løpet.  Den er også en lettere sko.  Jeg har også anskaffet med kompresjonsstrømper fra CEP. Mentalt sett var det nok mindre forventninger knyttet til Oslo-løpet.  Fartsholderen var nok en viktig faktor for å opprettholde farta mellom 32 og 40 km i Osloløpet.  Været var bedre i Tromsø.  Det var kaldere, mer vind og regn i Oslo, men Tromsø-løypa er mer kupert.  Det jevner seg ut vil jeg tro.

Euphoria!

Det skjedde noe spesielt etter løpet i Oslo. Fra 10 km til 30 km løp jeg med det jeg vil kalle flyt eller jeg var i sonen.  Det var en slags tidløs tilstand.  Når jeg skjønte at jeg hadde lyktes med planen (ca. 40 km), gikk det på en måte bølger av rus gjennom kroppen, kanskje det var endorfin eller andrenalin. Etter løpet virket det  som latterbølger eller nesten slik at jeg ville gråte i korte perioder mens jeg ruslet tilbake til hotellet.  Jeg kan ikke huske å ha opplevd noe lignende før.  Du ser et glimt av dette når jeg passerer målstreken på bildet under.  Dette gjør løpet til en absolutt topp når det gjelder mine løpsopplevelser hittil:  Etter 1 år og 4 måneder med systematisk trening. Endelig.

Løpeglede ved å lykkes med et løpsopplegg

Publisert i Løpeblogg | 7 kommentarer

Gradvis nedtrapping av trening før MSM helmaraton 30.6

Alle treningene foregår på kvelden siden konkurransen starter 20.30
Testing av Powerade Aq. citrus. Maratonfart er 5 min pr. km. Rolig er 5.45.
Vanlig treningsbelastning er 70 km pr. uke, 30km langkjøring.

12.6 – Test maratontempo 21 km (første del av løypa) rolig nedjogg
13.6 – TK 7 km løp oppv/nedjogg
14.6 – Rolig 10 km
15.6 – Fri
16.6 – 15 km maratontempo
17.6 – Rolig 5 km
18.6 – TK 6,2 km løp Tromsøhallen
19.6 – Rolig 5 km
20.6 – Tromsøbrua x4 maratontempo
21.6 – Intervall: Fartslek
22.6 – Fri
23.6 – 9 km maratontempo
24.6 – Rolig 5 km
25.6 – TK 3 km bane Valhall
26.6 – 2 km maratonfart
27.6 – 2 km maratonfart
28.6 – 1 km maratonfart
29.6 – Fri
30.6 – Konkurransedag 42 km

Publisert i Løpeblogg | Legg igjen en kommentar

Løping og overmot

Lykken er å ligge rett etter teten – en kort stund

Løping er ofte knyttet til ønskedrømmer og fantasier. Noen ganger tror man at man skal klare det umulige og starter de første kilometrene i et selvmordstempo. For å sitere Steve Prefontaine: «The only good race pace is suicide pace, and today looks like a good day to die.» Men det viser seg, som det gjorde for meg i dag på den klassiske Tromsø-distansen Eidemila, at overmot og hovmod står for fall. Etter‎ 3.24 min. på første kilometeren og 180 puls (190 er maxpuls) og så ble resten av Eidemila full av blodsmak og melkesyre… Et mer normalt tempo ville vært rundt 4 minutter. Men nå lå jeg faktisk rett etter teten, men så… som det så ofte skjer med folk som trosser advarsler og som straff for klassisk førtis-overmot, faller jeg sammen både fysisk og psykisk som en flaksende Ikaros mot jorden. Den ene etter den andre passerer meg de neste kilometrene som har åpnet fornuftig og løper med såkalt negativ split, dvs. andre del av løpet er raskere enn første del. I sinne biter jeg meg fast i en rygg og bestemmer meg for å fullføre til tross for at kroppen skriker at jeg skal stoppe. Jeg var en av gutta de første kilometrene, levde ut ønskedrømmen en stakket stund. Løping handler mye om et enkelt regnskap: man setter trening inn på kontoen og tar det ut på løp. Og så handler det om å være fornuftig: å forberede seg riktig og være smart og mentalt forberedt. Men av og til føles det godt å gi blaffen i laktatnivåer og pulsslag pr. minutt og bare la seg rive med av overmot. Noen ganger lykkes det, men de fleste gangene blir man straffet hardt. Men løping handler også veldig mye om følelser og i dag var gleden knyttet til å ligge i tetklyngen en kort stund.

20120609-164216.jpg

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer