Løpe mot vinden (Boston 2018)

“I’m convinced that a lot of people run ultramarathons for the same reason they take mood-altering drugs. I don’t mean to minimize the gifts of friendship, achievement, and closeness to nature that I’ve received in my running carer. But the longer and farther I ran, the more I realized that what I was often chasing was a state of mind – a place where worries that seemed monumental melted away, where the beauty and timelessness of the universe, of the present moment, came into sharp focus.”
Scott Jurek, Eat and Run: My Unlikely Journey to Ultramarathon Greatness    

img_1986

Denne hyggelige fyren, Scott Jurek, kjent gjennom bøker som Born to run og Eat & Run, har gitt ut ei ny bok: North. Her treffer jeg han på Expo’en i Bosten og slår av en prat. Han er Amerikas mest kjente ultraløper og har vunnet det meste. Denne boka handler om at han i 2015 løp The Appalachian trail fra sør til nord: 2,168-miles på 46 dager 11 timer og 20 minutter. Ikke en helt vanlig fyr med andre ord. Et helt og en legende, og helt klart et forbilde… #starstrucked

Høye forventninger og manglende fallskjerm

Jeg sitter flere tusen meter over Atlanteren og lytter til Scott Jurek som leser fra sin nye bok North. Han beskriver sin tur nordover på The Appalachian trail. Jeg beveger med fra København til Boston på fredag den 13. april. En dag som har fått 6 ekstra timer. Et godt tegn? Neppe…  Et døgn seinere ligger jeg med matforgiftning i hotellsenga i 20 timer. Og til Boston Marathon, som starter tidlig mandags morgen, er det meldt de verste løpsforholdene på over 30 år: motvind (kuling i kastene), regnbyger (hagl) og 2 – 5 grader celcius.  I tillegg til disse nordlige omstendighetene kjente jeg tirsdag 13. mars etter trening med løpeklubben min i Tromsø, den velkjente knirkinga i Akilles-scenen. Dermed må jeg trene på sparebluss den siste måneden fram til 16. april.

Men lydboka er inspirerende og en stor opplevelse på vei over det veldig havet som skiller Europa og Amerika. Jeg har med meg en 90-dagers runstreak fra 16. januar. Kanskje kan jeg lykkes mot alle odds og sette personlig rekord (3.18.11 i Berlin 2017) Det er åtte måneder siden jeg for første gang kvalifiserte meg til å løpe i Boston og skaffet meg flybilletter fra Tromsø til Boston t/r for rundt 4000 kroner. Jeg har løpt Boston som en del av «The Big Six» i april 2015. Lydboka til Scott, tankene han har rundt prosjektet sitt og bakgrunnen med mora som dør av MS mens han er i tenårene vekker affinitet hos meg.

img_1933

Mr. Vaporfly (alias Boston-Boye) får testet nyskoene som har stått under senga og ventet siden desember i fjor.  De krever en litt annen og ny teknikk. Ikke lett å endre sånn asap.

Trening april

Kunsten å løpe av seg akillesproblemer: eksentriske tåhev, massasje på utsatt sted, mange rolige og korte treninger. Lytte til kroppen.  Varme/kulde-behandlinger etter trening.  Hvor ble det av langøktene?  Tja, siste over 30 km var i begynnelsen av mars.

Nord – å velge den vanskelige veien

Det minner meg om et dikt av Rolf Jacobsen som jeg setter stor pris på. Det skal ikke være lett… Dette er åttende gangen jeg sitter på et fly på vei til et internasjonalt maraton (New York 13, London 14, Berlin 14, Tokyo 15, Boston 15, Chicago 15, Lisboa 16, Berlin 17, Boston 18) og mitt 17. maraton siden debuten i juni 2012. Det er noen med denne rytmen mellom hverdag og reise, mellom tilhørighet og frihet, mellom en fast struktur med jobb og trening på den ene siden, og den dynamiske opplevelsen av et internasjonalt maraton som alltid er forskjellig. Det er så mange faktorer som spiller inn. Det fikk også «marathon-globetrotteren» og mr. Salary man: Yuki Kawauchi erfare og en ukjent sykepleier fra Arizona, Sarah Sellers, også erfare. Det er noe med disse hverdagsheltene som appellerer til meg. Eliud Kipchoge, verdens beste maratonløper, har også et element av dette. Enkelheten, ydmykheten, vennligheten og den ærlige innsatsen. Her er ingenting avgjort på forhånd. Yuki fikk sin første store seier i en av «The Major Marathons» og Sarah fikk med seg 75 000 dollars hjem til å betale studielånet til henne og mannen sin med sin sensasjonelle andreplass i kvinneklassen.

img_1369

The crazy plan

Jeg hadde alt planlagt: 90-dagers runstreak, polarisert trening, to harde økter i uka. På det meste var det 140 km. Jaja… det er noe med måten man snakker om egne prestasjoner på, som en slags unnskyldning for at man ikke løper fortere. Hva ligger bak en sånn tankegang? Når man investerer så mye tid og energi i et prosjekt, så vil man jo gjerne lykkes. Det er jo også noen kjente som følger med «live». Det er vel også en slags manglende selvinnsikt og ydmykhet hos en ekstremt tidsfokusert 52-åring med Kipchoges-vaporfly 4% på føttene og en egen evne til å overvurdere sin egen «marathonpace» og gå på en smell halvveis. På alle bildene fra Marathon-photoes ser jeg ut som en «healstriking» sliten gubbe med painface og som er trang i skjæret.

img_1954

Klar for marathon-Mekka

Men nå er jeg på vei med Scott Jurek, ultraløperlegenden, på øret. Fremdeles er personlig rekord innen rekkevidde. Kanskje jeg kan prestere over evne, på tross av dårlig værmelding og manglende harde/lange treningsøkter den siste måneden? Enda lever jeg i håpet og den første stegene ut fra Hopkinton er håpefulle steg. Det er bare å kvitte seg med gjørma på skoene og få varmen i kroppen igjen de første fem kilometrene. Når flyet lander er jeg inspirert og 20 timer senere står jeg sammen med Scott Jurek på Expoen og får han til å signere Bostonskjorta mi. Jeg viser han lydboka på iPhonen og forklarer at jeg har hørt på den på reisen over. Ingen i den amerikanske passkontrollen hadde fått med seg at jeg hadde antydet at presidenten var «klar for Åsgård» på Facebook. Heldigvis. Så nå var vi her igjen. Running marathon the american way i det mest ikoniske maraton i verden, maraton-Mekka, arrangert siden 1897.

Nord

– av Rolf Jacobsen

 

Se oftere mot nord.

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere.

Nord er best.

Vinterens flammehimmel,

sommernattens solmirakel.

Gå mot vinden. Klyv berg.

Se mot nord.

Oftere.

Det er langt dette landet.

Det meste er nord.

img_2016

Medløper fra Tromsø løpeklubb, Espen Sagen, og jeg inntar frokost i Boston sentrum før avgang med de ikoniske gule skolebussene til starten i Hopkinton.  Dere ser her hva som er in innenfor maratonmote som for tida er veldig inspirt av homeless People.  Det har selvfølgelig ingenting med været å gjøre.  Fotograf: Anne (Espen sin bedre halvdel)

img_2019

Løpsrapport:  Første halvdel på 1.34, så var det en del oppover og så ble det veldig kaldt.  Da jeg passerte mållinja fikk jeg en såkalt emosjonell reaksjon.  Nok om det. Tida ble 3.19.20.  En minutt og 11 sekunder bak personlig rekord.

img_1984

Det beste minnet fra Boston 2018: Latteren som brer seg i løpeflokken når vi treffes av en haglbyge som gjør at vi alle sammen nærmest må stoppe helt opp.

Tre siste maraton:

Midnight Sun Marathon 2017: 3.22.35

Berlin marathon 2017 Sept: 3.18.11

Boston marathon 2018 16. april: 3.19.20

Berlin marathon 2018 16. sept: sub3?

img_2012

Om antrekket: compression sleaves, løpevest, langarmet teknisk skjorte, tights, kompresjonssokker, hansker… alt ble søkkvått og virket mot sin hensikt. Fungerte som kjøleelementer som ga kroppen min det store kuldeskjelven er målpassering.  Skjønner at jeg bør slutte med det Selfie-gliset….

Dette innlegget ble publisert i Løpeblogg. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s