Løping og myten om Sisyfos

The original rolling stone

Sisyfos er en merkelig fascinerende skikkelse fra gresk mytologi. Han hadde fornærmet gudene og som straff måtte han skyve en stein opp på fjellet. Hver gang hadde nådde toppen på fjellet, ramlet steinen ned og han måtte starte på nytt. Sånn gikk dagene for Sisofys. For de frie grekerne ble denne type repetisjon regnet som en straff på linje med fysisk smerte og tortur. Årsaken til straffen er komplisert, men den umiddelbare bakgrunnen er at han nektet å vende tilbake til dødsriket, etter å ha fått en midlertidig tillatelse til å vende tilbake til livet. Mange filosofer og forfattere, som Albert Camus, har grepet fatt i denne myten og gitt den nytt innhold. Utgangspunktet til Camus var at livet var absurd og uten mening, og derfor ble også menneskenes handlinger absurde og meningsløse. Han skrev sitt berømte essay: Myten om Sisyfos. Det nye poenget Camus kommer med er at det oppstår en overraskende ny mening i møtet med det meningsløse. Boken avsluttes med at han forlater skikkelsen ved fjellets fot. Camus insisterer på at man må tenke seg Sisyfos som en lykkelig mann.

Langdistanseløping som Sisyfosarbeid

Det første New York Marathon ble holdt i 1970. Det hadde 127 deltakere som løp sirklet rundt Central Park. 40 år senere springer det 45,344 løpere gjennom gatene i New York. Hva har skjedd? Hvorfor finner så mange mening i denne tilsynelatende meningsløse aktiviteten? En av løperne denne søndagen i november 2010 var en chilensk gruvearbeider som het Edison Pena. Han ble reddet ut av en mye omtalt gruveulykke i Chile som skjedde like før. Hvorfor ble han invitert? Jo, han hadde brukt mye av de 69 dagene nede i gruva til å løpe for å holde håpet levende. Han fullførte denne dagen New York maraton på 5 timer, 40 minutter og 51 sekunder. Han ble hyllet som en symbolsk helt og sa selv at han ville motivere andre ved å delta: Running sets you free. Det er vanskelig å forestille seg Edison med avkuttede støvler løpe 10 – 12 km om dagen ned i gruva. Parallellen til Sisyfos som utøver sin straff i Tarasos er tydelig. Tarasos er et sted som ligger like dypt under jorda som himmelen er over den, som det heter i sagnet, altså et slags helvete. Å være fanget under jorda er jo også være et helvete. Noen, både deltakere og tilskuere, mener at maraton kan være det. Dermed står vi igjen med et merkelig paradoks: det som de frie grekerne opplevde som en grusom straff, opplever vi i dag som noe som setter oss fri. Hvordan har det blitt slik? Camus så kanskje svaret allerede på 1950-tallet, ganske samtidig som den første joggebølgen startet i New Zealand og Australia.

Å finne mening i det meningsløse og livsglede i øyeblikket

Mennesket må leve uten håp. Fordi håpet er en illusjon, framholder Camus. Men dette er ikke så dystert som det kan høres ut til, fortsetter han. For å innse at håpet er en illusjon er frigjørende. Nettopp i det øyeblikk vi fatter at vi henviste til å leve her og nå, leve i nuet – dukker innsikten om at øyeblikket byr på rike livsmuligheter. Livsgleden finnes i øyeblikket. Det kreves ryggrad for å bære denne innsikten. Den siste anstrengelsen man må gjøre, er å komme så langt at man innrømmer at våre anstrengelser, det være seg erobringer, kjærlighet eller skaperverk; like gjerne ikke kunne eksistere. På den måten fullbyrdes den dype meningsløshet i ethvert liv.

Kilde: NRK Studio Sokrates

Livet er

Det er vanskelig å forestille seg at alle disse løperne som sliter seg ut i lange løp hver eneste dag på jorda skulle være bærere av denne type innsikter. Her finnes hele det menneskelige spekteret av tanker og følelser. Det finnes løpere som tror, i motsetning til ateisten Camus, at det finnes en levende og personlig gud. Det finnes løpere som lytter til black metal når de springer. Det finnes løpere som samler inn penger til sine syke barn. Det finnes løpere som hevder, i motsetning til Camus, at livet er fylt av mening og ikke finnes absurd. Det lever i sin lykkelige boble sammen med sine nærmeste. Det finnes darwinistiske løpere og tror på survival of the fittest: alfahanner og alfahunner som løper seg oppover i hierarkiet og liker konkurransen. Men samtidig er det vanskelig å ikke se på fenomenet som et samfunnsfenomen der det er en rekke ubevisste faktorer som er til stede som løperne ikke er seg selv bevisst. Hvis vi går tilbake til Edison Pena som løper rundt nede i den innstengte gruva, så er svaret å holde håpet levende, men også å holde dødsangsten på avstand. Personlig vil jeg nok, dersom jeg nok en gang blir konfrontert med hvorfor jeg holder på med den helsikes løpinga, svare med et spørsmål og smile: Har du hørt om myten om Sisyfos?

Dette innlegget ble publisert i Løpeblogg. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s